Krig på Ebbestad…

 

Nei, ikke sånn krig da, men cowboy og indianerkrig. Småunger som løpte møkkete rundt med brødskiva i fleisen og et lykkelig «Pang, der tok jeg deg» rundt munnen. Imaginære landsbyer med hverdagslivet til steppeindianerne som hovedingrediens. Man kunne fantasere den gangen. Vi lekte.. lekte og lekte i de dype skoger på Mariås. Når cowboylivet ble for kjedelig så var det ned i gata for å spille døball, fotball, og boksen går.

På «Sanda» bak barneparken var det et yrende liv med selvlagde aktiviteter. Lite organisert, men akk så moro. Barndommens minner sitter dypt i.

Vinterstid med hockey og vaklende skritt på ballerinaskøytene. Skal tru om jeg noengang klarte en piruett? I bakken ved lysløypa startet vi på toppen av masta. De djerveste med spark og dudler. Husker en salto jeg tok med sparken. Verden ble et øyeblikk snudd opp-ned. Bakken var lang også. Over Markveien og ned til Sverstad. Timene gikk fort i lek og frustrasjonen over å «bli ropt inn til middag» var overveldende.

Til Juve gård dro vi i samlet flokk for å smughoppe i høyet på låven. Det var ikke lov, men vi snek oss inn bakveien og holdt på helt til bonden hørte oss. I full fart kom han etter oss mens vi i skrekkblandet fryd løp hjem med halen mellom beina.

Den spede begynnelsen på en fritidsklubb skjedde i barneparken. Vi kunne få være der tirsdag og torsdag mot at vi ryddet og holdt i orden. Det gikk som en drøm. Blankskurte gulv og stram revisorholdning når det hjalt å ta inngangspenger var med på å forme ansvar. En flott tid!

I dag er bebyggelsen større enn noen sinne, men oppveksten nok like god. Stedene vi lekte på huser ekte «cowboy og indianerfamilier» For plassen og stedet er det samme uansett. Noe er alltid uforanderlig… Nerven er der.

Tekst: Linda Olsen

Foto: Richard Halvorsen