Innlegg

Minneord: Bjørn Severin Nilsen

Kunstner, lokalhistoriker og arkitekt Bjørn Severin Nilsen har lagt fra seg pensel og blyant. Og for alle som har fått sitte ved grua på kjøkkenet i Juveveien sammen med ham, er det som å ha mistet viktige, fargerike penselstrøk fra lerretet. 

 

 

 

Både for meg personlig og for Svelvikportalens tilblivelse spilte Bjørn en viktig rolle, og jeg vil gjerne få takke Bjørn på denne måten.

– Kom inn, a! Jeg har fyra opp i grua!

Mellom de tjukke tømmerveggene på det koselige kjøkkenet hans, kunne Bjørn se rett gjennom deg. Med det der glimtet i øya. Du ser det for deg, under de brune krøllene. Vi var født i fiskenes tegn begge to, så vi skjønte hverandre godt, uansett hvor mye vi trodde på stjernetegn eller ikke. Og vi tente oss en sigg, drakk kruttkaffe og tegna utkast til Svelvikportalen mens det spraka i veden i grua. Vi snakka om hans livs store kjærlighet, om voksne unger, små unger og barnebarn, Bjørn var stolt som en hane. Vi snakka om Svelviks historie og om de gamle grensekartene han jobbet med. Om gamle Svelvik og nye Svelvik.

Det er et ikke ubetydelig arbeid Bjørn Severin har lagt ned med Svelviks historie. Jeg håper det blir tatt vare på, og at noen viderefører kunnskapen han hadde som kulturvert. Han spora tilbake slekta si til 1500-tallet i Svelvik, og fortalte gjerne og levende om sin oppvekst i Strandveien på Nedre Berger. For ungene mine var han kulturverten som tilførte viktig kunnskap om gamle Svelvik. Han var Bjørn som hadde en nesten levende bjørn på gulvet og blåbærsaft på lur fordi blåbær er det beste bjørner veit.

Bjørn tegna også for oss, og fordi han var den beste til å se hva som ville passe og hva som var riktig, satt vi igjen med et bygg som for alltid kommer til å minne meg om Bjørn. Han tegna førsteutkastet på en plankebit i hagen vår, og det var slik det ble. Selv om han gav oss tid til å gruble over forslaget og komme med innspill, så visste han godt at vi kom til å gå rett tilbake til opprinnelig utkast. Det var jo det som stemte med både historie, terreng og sola i april. Han hadde sansen, Bjørn.

 

 

Bjørn og jeg var våre egne sjefer begge to, og vi fant ut at hos jentene på Floriss, der var kaffen varm og vi velkomne som adopterte kolleger. Og Bjørn inviterte oss på årlig julebord på Luciadagen. Det syns han var gøy, å være eneste hane i kurven. Og en god vert var han, i tømmerhuset han henta stykkevis og delt fra Lalm på Otta i 1999, halsbrekkende balanserende på kanten av Juve, med utsikt over Dramstad og nesten helt til hans kjære Berger.

Bjørn var en gentleman og gikk aldri av veien for en aldri så liten flørt – og så gikk han bort på selve kvinnedagen. Og det tror jeg nesten han smiler litt over sammen med meg, der han er nå.

Bjørn Severin Nilsen satte spor både i arkitekturen i Svelvik og hos oss som var glade i ham. Takk.

Hvil i fred, Bjørn.

 

Gunn Beate