Arkiv for kategori: Geografi

Å haste ut av Drammen stasjon, flyte sakte ut av sentrum med rushtrafikken, humpe langs fjorden, se Norgips i det fjerne, runde «kaninsvingen», sakke farta, merke at skuldrene automatisk senker seg i det jeg svinger av til høyre et sted i løpet av de første fem-seks kilometrene over grensen til Svelvik. Det er Nesbygda, det. Å bo på landet, midt i mellom. Ett kvarter å kjøre til den store byen, jernbanen, jobben, og ti minutter til den lille. Det må være det som menes med å ha det som plommen i egget. Faktisk har vi både plommer og egg her i bygda. Veldig frittgående egg. Altså, høner. Og masse plommer, både her og der i bygda. Og epler og moreller og sopp og blåbær i Røysjøskauen som ligger gjemt bak de små, nesten litt hemmelige grendene som du bare kan se om du gidder å ta av fra hovedveien. Til Sagkleiva, Bjørkely, Nøsterud, Grønlia eller Tangen. Små husklynger som har vokst fram gjennom mange år. Et par små boligfelt innimellom. Kjører du langt nok opp en av sideveiene, kan du parkere og gå på ski helt til Sande, eller sykle over skauen til Skoger. Du kan forsøke å fiske småørret i Røysjø og plukke sopp på veien ned.

På Sandtangen ligger det beste stedet i fjorden for vindsurfing. Når det blåser sønnavind er det fett, sier vindsurferne. Solgangsbrisen inn fjorden. Her og på Havnevik lever hyttefolket godt, og båtene ligger tett i tett i småbåthavna. Sagbukta, Rogneberget, Hella. Stiene og gårdsveiene går på langs gjennom bygda. Ovenfor bilveien. Det var her folk gikk i gamle dager, og det var her de bosatte seg. Nå er det trimløyper og rekreasjon, veier for bikkjelufting og rideturer. Fra Hella kan du sykle tømmerveien inn til Kringlemyr, og slenge ut markstanga i Svanevann.

Kort vei til alt, sier de som bor i bygda vår. Sjøen, skauen, byen. Rolig og fredelig. Utsikt over fjorden. Det gode naboskapet. Alle kjenner ikke alle lenger, heldigvis, men de fleste kjenner mange. Samholdet. God gammeldags dugnadsånd. Som at vi manglet korps til 17.mai. Så vi laget et. Du er hjertelig velkommen til å være med. De øver på skolen hver uke. Den ville forresten noen legge ned. Bygda mobiliserte, og vi har fortsatt barneskole. Og kommunens mest moderne barnehage, og ingen hus til salgs. Vi har barneidrett, innebandy, og pappabandy på Salta om vinteren. Mammaer er også velkomne. Vi laget skiløypetrase på dugnad så den store løypemaskinen til kommunen kunne koble oss sammen med de flotte løypene til Svelvik. Julemesse i gymsalen, St.Hans-feiring i fjordparken, skøytedag på Salta og sommerfest på Nesvang. Det er alltid noen frivillige som stiller opp og hjelper til. Nesbygdamarsjen og friluftsgudstjeneste på Nordre Øksnevann i september. Vaffelsteiking flere kilometer inn på skauen. Du må prøve det. Har du besøkt bronsealdergården på Sønsteby? Og spist vikingmat og klappet sauen? Sparka fotball i den fine ballbingen på Tangen? Grilla pølser på Speidersletta? Så du sandvolleyballbanen i fjordparken da du freste utover slettene etter Syversvollen? «Noen ganger spiller vi med ti på hver side», sier Johannes og henter ballen i fjorden hvis det trengs.

«Det beste er at vi kan gå på epleslang på skoleveien», sa en. Jeg tror jeg lar være å nevne navn.

Vi setter pris på de mange fine hemmelighetene i Nesbygda. Milene med skogstier på kryss og tvers, fiskevann på skauen og badeplassene langs fjorden, frukthagene og de små boområdene du må kjøre av hovedveien for å finne. Men det er plass til å dele med mange flere, og derfor håper vi veldig på at vi kan få bygge flere nye boliger. For ingen vil flytte fra Nesbygda. Det er så godt på bo på landet midt i mellom.

Tekst: Heidi Auensen Tandberg

Nei, ikke sånn krig da, men cowboy og indianerkrig. Småunger som løpte møkkete rundt med brødskiva i fleisen og et lykkelig «Pang, der tok jeg deg» rundt munnen. Imaginære landsbyer med hverdagslivet til steppeindianerne som hovedingrediens. Man kunne fantasere den gangen. Vi lekte.. lekte og lekte i de dype skoger på Mariås. Når cowboylivet ble for kjedelig så var det ned i gata for å spille døball, fotball, og boksen går.

På «Sanda» bak barneparken var det et yrende liv med selvlagde aktiviteter. Lite organisert, men akk så moro. Barndommens minner sitter dypt i.

Vinterstid med hockey og vaklende skritt på ballerinaskøytene. Skal tru om jeg noengang klarte en piruett? I bakken ved lysløypa startet vi på toppen av masta. De djerveste med spark og dudler. Husker en salto jeg tok med sparken. Verden ble et øyeblikk snudd opp-ned. Bakken var lang også. Over Markveien og ned til Sverstad. Timene gikk fort i lek og frustrasjonen over å «bli ropt inn til middag» var overveldende.

Til Juve gård dro vi i samlet flokk for å smughoppe i høyet på låven. Det var ikke lov, men vi snek oss inn bakveien og holdt på helt til bonden hørte oss. I full fart kom han etter oss mens vi i skrekkblandet fryd løp hjem med halen mellom beina.

Den spede begynnelsen på en fritidsklubb skjedde i barneparken. Vi kunne få være der tirsdag og torsdag mot at vi ryddet og holdt i orden. Det gikk som en drøm. Blankskurte gulv og stram revisorholdning når det hjalt å ta inngangspenger var med på å forme ansvar. En flott tid!

I dag er bebyggelsen større enn noen sinne, men oppveksten nok like god. Stedene vi lekte på huser ekte «cowboy og indianerfamilier» For plassen og stedet er det samme uansett. Noe er alltid uforanderlig… Nerven er der.

Tekst: Linda Olsen

Foto: Richard Halvorsen