Sammensveiset familie
– Det var litt god dag mann, økseskaft. Fy søren, de fire ukene var fryktelig lange. Det var natt klokka 18.00, og det var traurig og kjedelig. Vi er vant til mye inntrykk, musikk og trøkk – og så ble vi sittende i stillhet og betrakte. Vi hata regissørene til slutt. Men vi ble aldri sinte på hverandre, og lærte mye om verden og om oss selv. Vi ble styrket som familie etterpå, sier Christin.

Siden den gang har to av fire barn blitt så store at de har flyttet hjemmefra.
– Det er jo vemodig å ikke være storfamilie lenger, men vi vokser jo sammen med dem, sier Christin.
– Jeg syns det er et generøst trekk hos dem, at de flytter hjemmefra, flirer Pål. Men rundt bena hans danser to ganske nye valper fra Spania.

På TV i påsken

Hver sommer er jentene med som pirater på Norsjø ferieland i Telemark, sammen med Madam Muskel og Karsten Krutt. Etter påske kommer fjorårets innsats med i åtte programmer på TV Norge.
– Jeg måtte kjøpe Veslemøy for at hun skulle bli med på den serien. Hun var rasende! Da følte jeg meg som verdens verste mor, smiler Christin til «Vesle» som er innom kjøkkenet. Til sommeren blir det en annen sommerjobb på Norsjø for Veslemøy, mens mamma og pappa fremdeles beholder sin som pirater.

– I år steg vi faktisk i gradene og bodde i campinghytte istedet for campingvogn, sier Pål.

Flere serier i hodet

Bok nummer 18 i serien Livets lenker har forfatter-Christin sendt avgårde. Men det var ikke med lettelse, for da må hun nemlig opprette et dokument som heter 19. I løpet av fire uker skal hun skrive 60.000 ord. Råmanuset blir bearbeidet den påfølgende måneden. Hun har en streng regel om at det hver dag skal klores ned 3000 ord. Inspirasjon kan ikke trylles frem, men heller ikke ventes på når man er seriebokforfatter. Håpet er å gi ut minst 24.

– Å ha en serie som går er nesten som å ha en fast jobb, smiler Christin, som fra før har serien Cornelia på CVen, og mange fler i hodet.

Turné for ekteskapet

Før jul var ekteparet på turné i Nord-Norge som Heksagon og Boboz.
– Vi er veldig glad i å dra på turné. Det har sikkert reddet ekteskapet. Vi har satset på én turné per årstid, helt siden 1993. Da har vi barnevakt, hele ettermiddagen og kvelden fri, og vi går på kino og spiser kinamat, smiler de to.
– Vi har vært på alle kinarestaurantene i landet, påstår Pål.

Ekteparet betegner seg som to rotehoder, der Pål visstnok er verst – og ingen av dem bryr seg så nøye at alt er i vater.

– Vi har ingen kjepphester vi rir. Hvis noe er viktig for den andre, er vi ikke strie. Det viktigste er å ha det trivelig sammen, ikke om det ligger sokker på dogulvet.

– Bruk byen!

Selv om spelet er over, er hverken Prøisene eller foreningen ferdig med innsatsen for byen.

– Nå trenger Svelvik flere prosjekter. Flere tomter. Flere folk, sier Pål.

Påls skrekkscenario er at hjørnesteinsbedriftene forsvinner. Svelvik trenger dem, og han mener at det hadde gjort seg med et SPA-hotell og flere arbeidsplasser.
– Og så må vi styrke sentrum, få tilbake småbylivet med små butikker. Litt Øvre Svelvik i sentrum, er Christin og Pål enige om.
– Folk må bli litt flinkere til å bruke byen. Handle lokalt. Gå på konsertene til korpset. Det finnes mange ildsjeler i lag og foreninger i Svelvik, sier Pål, som mener Svelvik har mye å spille på.

Trenger ambassadører
– Det er bare snakk om tid før vi blir oppdaget. I 2050 vil det bo to millioner mennesker i Oslo-regionen – og det er klart det presser seg utover hit, sier Pål.

Han vil gjerne at svelvikingene blir flinke ambassadører for byen sin.

– Skryt litt av Svelvik, og få stoltheten tilbake. Tenk om alle nyinnflyttere kan invitere ti venner på kommunesponset kaffe for å vise frem byen… sier Pål, og blir avbrutt av kona.

– Godt tenkt, Pål, men det har ikke kommunen råd til. Det får sponses av Pål Prøis, smiler Christin.

– Jeg er kanskje litt psyka ned av rådmannen, jeg nå, sier den nyklekte kommunepolitikeren. På få måneder gikk hun fra spel-klapp på skuldra, til å bli kjeftet på som folkevalgt.

– Jeg har møtt min første sinna mann på gata, sier Christin, selverklært konfliktsky og overbevist om at stemmene hun fikk i valget var «trøstestemmer».

Mer inkludering og drømmer

Men livet som lokalpolitiker er spennende og overveldende. Nå bretter hun opp ermene for å være en stemme for Venstre, og for frivillighet og kultur.

– Det er moro både med Den Gode Hensigt og med politikken! Det er fantastisk at man kan få til ting i denne byen, tross alt. Vi er bare nede i en liten dump, sier Christin. Hun mener at byen trenger flere samarbeidsprosjekter, og at folk gjør ting sammen.

–  Det er mye spennende på gang med Kinogården. Det kan bli et veldig fint allbrukshus, sier Christin.

Mange har vært med på Svelviks omdømmebygging, men fremdeles mangler noen tilhørighet.
– Vi lider også under at «alle kjenner alle». Vi trenger mer inkludering, og jeg vil gjerne at byen blir mer fargerik, med flere nasjonaliteter, sier Christin.

– Det er viktig å sette seg oppnåelige mål og svevende drømmer som man kan sutte litt på og hige mot. Det verste er uansett over. Svelvik er på vei opp, sier ildsjelene.